Dagen jeg har ventet på !!



 

Dagen jeg endelig fikk være litt alene, nemlig skolestart. Ikke at jeg misunte ungene som måtte stå tidlig opp i dag, syns faktisk litt synd på dem, men jeg har sett frem til denne dagen så lenge. Endelig alenetid , endelig Lill tid. Det og stå opp om morningen å være helt alene er gull verdt syns jeg og heldigvis blir det mange sånne dager fremover.

Dette skoleåret bor alle hjemme, alle, hele hurven osv. Vi blir nok vandt til det også, tenker jeg. Guttene begynner på høyskolen i Stavanger, faktisk i samme klasse, noe som er utrolig artig. De skal studere grunnfag i religion. Han eldste skal studere til prest og han andre skal studere til lærer. Frøkna går i 10. klasse nå.



 

Jeg har vært borte fra blogg en stund, rett og slett fordi det ikke var lystbetont å blogge i en periode. Hadde ikke lyst å tvinge noe frem, det er ikke bra for verken dere eller meg. Nå kjenner jeg at det sniker seg frem en følelse av lyst, så får vi se. Jeg sliter litt med at jeg er for snill pike og jobber med å bli litt tøffere. Ikke så rart at folk tenker at jeg er skikkelig, jeg har en sønn som skal bli prest og jeg jobber som frivillig dann og vann på fretex. Kall det tilfeldigheter.... Vel, jeg har den siden også men jeg har mange andre sider også som jeg må få frem.

Frøkna skal få høreapparat.


 

Min datter er prematur, hun er født i uke 26 og veide 860 gram. Jeg har skrevet litt om dette før og om senskadene hennes. Det er langt i fra naturlig at et barn kommer så tidlig til verden og det sier seg selv at barnet vil få en del senskader. Vi har vært utrolig heldig og sluppet unna hjerneskader og CP, noe som ikke er uvanlig for så premature.

Men det er stadig et res inn og ut av sykehus. Hun har hatt vann i hodet, problemer med hoftene- clp, motoriske problemer, feilstilling av føtter og ikke minst øreproblemer. Nå i ungdomsalder er vannet i hodet borte og hoftene er helt bra, hun må trene jevnlig for å opprettholde motorikken. Heldigvis trener hun nå på egenhånd, men fra hun var 1år til 13 år trente hun med fysioterapaut 2 ganger i uken. Ortoped skal lage sko til henne, det blir bra.



 

Så var det dette med ørene. Hun har alltid hørt dårlig og har hatt dren 4 ganger i hvert øre. Dette førte til at hun mistet trommehinnene og hørselen ble enda verre. For 3 år siden fikk hun transplantert ny trommehinne på høyre øre og det fungerte superbra. Hun hører bort i mot normalt på det øre. Det samme gjorde vi på venstre øre, men trommehinnen ville ikke feste seg, hørselen ble verre. Vi prøvde en gang til, men med det samme resultatet. Det var en ganske smertefull opplevelse for henne disse operasjonene, så hun har valgt å ikke la seg operere en gang til. Ikke ennå, kanskje om noen år. 

I går var vi på hørselskontroll igjen og hørselsen var blitt ennå litt dårligere. Legen spurte henne om hva hun ville. Min datter svarte, jeg vil bare høre hva vennene mine og læreren min sier.

Dermed gikk vi for å velge høreapparat. Hun skal få dette i september og det blir hyppige møter på sykehuset. Et høreapparat er ikke bare bare, det skal kanskje prøves ut forskjellige over tid for å finne et som hun er fornøyd med. Min datter er fornøyd og gleder seg til å høre.



 

#prematur #senskader #øre #trommehinne #høreapparat

Jeg er helt naturlig og det er helt greit !!

 

 





Skjønnhetsdebatten raser med lunch behandlinger og gudene vet hva. Jeg følger med og jeg har mange meninger. Dvs at jeg er totalt uenig i at unge jenter ned i 18 års alder føler de må pumpe opp lepper og ta botox i den ene smilerynken de har. Derimot skjønner jeg at kvinner i min alder vil freshe seg opp litt, men det må være opp til hver enkelt av oss.

Det jeg ikke liker er at dette faktisk begynner å bli et press blant oss godt voksne damer. Vi skal ta silikon i ammepuppene, fjerne hud fra magen som var gravid og viske bort alle kjennetegn i ansiktet. Vi skal se like ut og vi skal ikke kunne smile eller rynke på pannen. Det er ikke uvanlig å kringkaste at nå har jeg gjort det og det, se hvor fin jeg er. Så er det før og etter bilde, men et usj til før bilde og et yes til etterbildet. Så hagler det med rosende kommentarer på etterbildet. 

Dette fører til press, kjenner jeg og jeg har tenkt mange ganger at nå må jeg gjøre noe med utseende mitt. Jeg må følge med i tiden, kanskje jeg blir så lykkelig som de sier? Kanskje jeg blir mer attraktiv? Hvem vet?


Helt uten sminke her
 

Foreløpig er jeg naturlig og jeg blir nok det en stund til.

 

Hvorfor er det så vanskelig å få tak i livet??




 

Hvorfor er det ikke bare å leve? Sannheten er at jeg ikke vet hvordan. Når jeg sier dette , stiller mange seg uforstående. Er det ikke bare å leve å gjøre som du vil?

Jeg lever det er ikke det, si at jeg lever 80 prosent, de siste 20 sliter jeg med. Disse går på det sosiale liv og sosiale ferdigheter. Jeg prøver veldig hardt og jeg kan lett innrette meg etter det som er forventet og si de rette tingene. Jeg er hyggelig og blid, det er ingen problem. Men jeg kan ikke slappe av og kose meg, jeg kan ikke være bare meg. Jeg kan ikke bli kjent med nye folk. Kanskje du syns jeg er helt dum i hodet nå?

I 20 år har jeg levd i frykt, redsel og angst. I alle disse årene har jeg ikke vist hva som kom til å skje fra dag til dag.Jeg har opplevd det tenkelige og det utenkelige. Hver dag stålsatte jeg meg og ventet, hva skjer i dag? I 20 år har jeg ikke hatt venner, fordi jeg ikke har kunnet og i 20 år har jeg ikke stolt på en eneste sjel. Dette fra jeg var ung voksen, det vil si, nesten halvparten av livet mitt.

Når jeg plutselig står her uten dette hengende over meg er det som om jeg bare har fryst fast. Jeg har frihet, jeg har mulighet og jeg har tilbud. Men jeg tar det ikke, jeg tør ikke . Jeg kan ta et skritt frem og bli kjent med andre for så og bakke fint eller ufint ut igjen.

Dette føler jeg at jeg gjør på blogg også, jeg har vært åpen en god stund, men i det siste har jeg bakket ut og bare skrevet svada. Noe i hodet mitt sier at nå har jeg gitt for mye, på tide å bakke ut. Bloggen har gjort meg så godt og jeg elsket den, så kommer den destruktive Lill og ødelegger for seg selv. De som har kjent meg kan skrive under på dette. Blir jeg venn med noen eller glad i noen, så er det greit en stund, så ødelegger jeg. Bedre at jeg ødelegger før de ødelegger meg.

 

Google....I HATE YOU !!!

Atter en gang spurte jeg google og jeg fikk svar, mange svar.

Kvinne i 40 årene, med vondter skyldes enten kreft eller overgangsalderen. Dette har jeg da godtatt siste dagene og tenkt at er det sånn livet mitt skal bli så kan en bare glemme det. Men har jeg noe valg? Skal det være så vondt?

Siden i går har jeg ligget strekk ut på sofaen og hatt vondt i ryggen, en sånn intens smerte som ikke går bort. Jeg har mildt sagt vært fortvilet. Og akkurat disse dagene har jeg forbannet det å ikke ha en kjæreste. En som kan holde mag i hånden og stryke meg over håret og si at det går greit.



 

I ettermiddag fikk jeg feber, det var jo dritt men samtidig øynet jeg et håp. Kan det være noe annet? Kan jeg snart slippe å ha vondt? Jeg ringte til legen nå i kveld og fikk komme inn med en gang. Han kunne fortelle , etter å ha tatt blodprøve og urinprøve, at jeg hadde nyrebekkenbetennelse . Det var rett før jeg kysset legen, men i stede takket jeg Gud og alle andre guder. Jeg fikk antibiotika og smertestillende. Halleluja!!!

Det betyr at jeg må ta det med ro noen dager så blir jeg bedre. Jeg undrer meg gang på gang hvorfor vi spør Google om alt mulig rart, Google kan jo ikke stille en diagnose, han kan bare anta , ut i fra andres erfaringer. Jeg må begynne å ta han litt mindre seriøst.

Når ingenting stemmer.......

Fyyy fader for en periode jeg befinner meg i nå. Jeg lei meg, irritert og har et stort ønske om bare å være alene. Ingenting rundt meg er forandret, så jeg vet det er meg. Det er faktisk litt verre å vite. Det er slitsomt å være meg, bare det å se seg i speilet er slitsomt. Tanken på å kle meg opp, sliter meg ut, så nå får joggebuksene kjørt seg. Å ta bilde til bloggen kan jeg bare glemme, for et ork. Søvn er nesten blitt et fremmenord og tisse er noe man gjør hele natten. Tanken på å forsvinne langt under radaren igjen høres fristende ut, for en stund bare. 

Jeg håper for guds skyld at dette bare er en liten periode, for hvordan går det egentlig å bli sliten av seg selv? Det henger ikke på greip i det hele tatt.  Det er skikkelig frustrerende å ha det sånn, for jeg vet jo ikke hvordan jeg har det. Det er bare et sammensurium av følelser som snurrer rundt og rundt. Jeg vet jeg har det bra, jeg hadde det for 2 uker siden og jeg har hatt det bra i mange år nå. Så snur ting , ikke rundt meg , men inni meg.

Ikke at dette er uventet, men jeg hadde ikke tenkt det skulle være sånn. Det er nok en forandringen som setter inn, helt uten at jeg var så veldig klar for det. Det er nå alt jeg vet og alt jeg føler kræsjer i full fart. Hjernen og fornuften vet så mye og kan så mye , men det hjelper ikke det når kroppen bare tar over.

Hvor lite logisk er dette? Og hvor frustrerende er dette?

 

#overgang #kvinne #tisse #søvn #frustrert #irritert

Det er arvelig, vet dere!!

Dette med overgangen altså. Den beste måten å finne ut hvordan din overgangsalder blir er å spørre din mor. Dette leser jeg og dette sier legen. Jeg kan så vidt huske min mors overgangsalder, men jeg har hørt mye om den. Her i går spurte jeg henne for å være sikker. Som jeg trodde , når den begynte i midten av 40 årene var det ille, på den tiden hadde de ikke tilgang til så mye informasjon og mange forstod ikke hva som skjedde med dem. Det førte med seg mye redsel.

Min mor oppsummerte det veldig bra. "Jeg følte meg skitt".

Dette fra ca 45 og vertfall i 10 år fremover, det tok lang tid før overgangen var skikkelig i gang. Mange fysiske og psykiske plager før mensen forsvant for godt. Mye frustrasjon, mye gråting og mange vondter.

Dette er meg nå!!

For det meste føler jeg meg skitt. Jeg har bra dager, men føler meg mye skitt. Kan ikke uttrykke meg bedre akkurat nå. Det skjer en forandring, men det skjer veldig seint. Her en dag, under middag, måtte jeg reise meg å gå ut i vinden, jeg holdt på å smelte bort. I går svarte jeg min datter, med skikkelig irritert stemme, det gjør jeg aldri. Ja, jeg er frustrert, men ikke redd. Det som skjer må jo bare skje, ingen kommer unna.

Det eneste jeg kan gjøre er å ta meg skikkelig sammen og trene jevnt. Jeg har snakket med barna og fortalt at nå begynner det, vær tolmodig med meg, men ikke godta om jeg er frekk for det er ikke akseptabelt. De kunne alle bekrefte at de har sett en liten forandring i meg.

Jeg kjenner at det er dette jeg vil blogge om, det er dette som opptar meg. Skulle ønske jeg kunne følge en blogg som skrev åpent om dette, men jeg finner ingen. 

Leser man i tabloidene om kvinner i min alder så er det bare fryd og gammen. De føler seg fri og kan realisere seg selv. De føler seg vakre og selvsikre. De har aldri hatt det bedre. Det var akkurat sånn jeg trodde jeg ville føle når jeg ble en voksen dame. Vi er ikke alle like og opplever denne alderen forskjellig. 

Jeg lovet barna mine at jeg skulle skrive meg gjennom min frustrasjon, irritasjon og sinne. "Få det ut på bloggen , mamma, så føler du deg nok bedre" Egentlig tror jeg de håper at de slipper unna om jeg skriver det ut, hehe.

 

#overgang #overgangsalder #frustrasjon #fysisk #psykisk #skitt #blogg

Kom deg på date nå, bare prøv vertfall !!!



 

 

Det er mange av dere som kommenterer mitt manglende initiativ til å date. Det er nok snart satt opp en komite for å spleise meg. Jeg skal innrømme at jeg nok fyrer litt opp under dette, men slapp av, jeg har det helt fint. For det meste har jeg ikke lyst å date, men noen ganger når kvelden og stillheten kommer kunne jeg tenkte meg det. Men, det er bare noen ganger. Hadde jeg vært desperat hadde jeg klart å ordne meg en date og 10 skal dere se.

Nå må jeg innrømme at jeg har litt dateangst og det tror jeg har med at jeg har datet utrolig mye  for noen år siden. Ja, så mye at jeg la inn hurtigdater på vei til butikken og kanskje en til på kvelden. Dette var desperat og en ganske så overfladisk handling. Jeg datet bare for å få bekreftelse, ikke for å finne kjærlighet. Til slutt gikk det opp for meg hva jeg holdt på med og jeg ble rett og slett skremt av meg selv. Alt var på feile premisser , noe den andre part ikke visste og det er ikke okay.

Jeg vet hva jeg er i stand til og jeg er livredd for å komme der igjen. Derfor har det blitt helt date stopp. Nå er jeg ikke helt mannfolk fri, jeg kjenner single som jeg går på besøk til og treffer jeg en søt en på min vei så smiler jeg pent da. Men jeg dater ikke. 

Jeg har vært på de fleste datingsider, nå er jeg ikke aktiv lenger. Jeg missliker nemlig nettdating. Nå vet jeg om mange som har funnet kjærligheten på nett og det er jo fantastisk for dem, men jeg har bare dårlige erfaringer. Selvfølgelig har det også noe med hvordan en fremstår og hvem man tiltrekker seg. Tro det eller ei, så er jeg ganske tøff i trynet og rett frem når jeg prater med menn, på nettprat fungerer ikke dette så bra. 

Om du tror jeg er en søt og snill dame, så er jeg nok ikke bare det. Jeg har en sprø og sær side med meg som jeg prøver å holde tilbake, vertfall på blogg.

Nå føler jeg at jeg har roet dere ned. Jeg trenger ikke å gå på date. Møter jeg noen jeg liker live og de inviterer meg ut, så skal jeg seriøst vurdere det.

 

Se hva jeg fant!!

I dag har jeg vært og tatt bilder på fretex. Butikken begynner å ta form og er snart klar for åpning. Utrolig mye spennende folk gir bort. 















 

Det er fortsatt brukt for frivillige, unge, gamle og midt i mellom.

#fretex #Bryne #frivillig # frelsesarmeen

Børster støv av helgen......

.......og setter på meg et smil. 



 

Det har vært en slitsom helg fysisk og mentalt og jeg skal innrømme at jeg syns i overkant synd om meg selv. Men i dag er det mandag og jeg elsker mandager, da er det bare og sette i gang. Har stått tidlig opp og fått gjort unna en del i huset og har fikset meg selv opp, noe som kan ta tid.

I dag har jeg samlet sammen gjengen til frøkna som vil gi av sin tid til Fretex, faktisk skal de gi 3 timer og det skal jeg også. Det er viktig å lære dem at det ikke er farlig å gjøre noe for andre, samtidig som det er lystbetont. Det skal jeg prøve og formidle i dag, jeg sa prøve. Kanskje vi kan prøve klær og sko og hatter, det er morro. Kamera er selvfølgelig med.

Ønsker alle en god mandag og på med smilet.

Min eldste sønn imponerer!!!

Nå har han flyttet hjem etter et helt år i Estland. Han skal bo hjemme en stund og skal studere. Allerede i vinter begynte vi å snakke om hvordan vi vil ha det når han bor hjemme og en av mine krav, er at han begynner å trene. Dette har vært helt utenkelig både for han og meg, for han er ikke en treningstype og har aldri hatt interesse for det. Men som sagt var det kravet mitt, ikke for å bli fit eller bodybuilder, men kun for psyken. Han er i utgangspunktet en meget alvorlig og tynget person. Vi har god energi i hjemmet og det skal fortsette.

Som sagt har han hatt et halvt år på å forberede seg mentalt og nå i begynnelsen på uken var han klar. Jeg tenkte at dette skulle bli en lett match og at jeg skulle presse han sånn passe. Men så viser det seg at han er en bulldoser og en kraftmaskin. Tredmølla inntok han i hurting gange og til slutt løping, fort. Jeg hang etter men prøvde så godt jeg kunne. Når han var ferdig og nesten ikke svett en gang, da lå jeg nesten på gulvet og gråt.

Han har alltid vært sterk den gutten, han har aldri vært klar over sin styrke, derfor har det mange ganger gått galt i lek med søsknene. Har han slengt ut med armen har lillebroren bare flydd gjennom rommet.

Min sønn har virkelig blitt bitt av treningsbasillen, han var på trening 3 dager på rad denne uken, siste økt han hadde var på 3 timer. Etter 2 . time ble han kjent med en som hadde trent en stund og de to ble enig om å trene sammen. Må bare si at jeg har nå trent i over 7 mnd, men har aldri fått tilbud om å få trene med noen.

Dette tror jeg at han fikser utrolig bra og jeg merker allerede at humøret er bedre. Nå er vi 3 av 4 i familien som trener. Det blir nok sånn, for han midterste er ikke interessert en plass. Men det er helt ok. Dette beviser bare at ting kan forandre seg og at ting kan bli bra, bedre og tilslutt kanskje best.

I dag tar det helt av!!

Det er ennå bare midt på dagen men den føles allerede så lang. Dagen begynte med 2 kopper kaffe , som vanlig. Etter en stund ble jeg nesten blind, det dirret og prikket foran øynene. Da viste jeg det var på tide å ta en migrenepille.



 

Gikk så og la meg og klarte og sove en times tid, selv om jeg nettopp hadde stått opp. Tar jeg tablett før hodepinen og kvalmen slår inn så er jeg så heldig at jeg noen ganger slipper hele anfallet. Det gjorde jeg altså denne gangen. 

Våknet opp og begynte morningen på nytt, 1 kopp kaffe. Så fikk jeg så utrolig lyst på sjokolademuffins, noe som ikke ga mening i det hele tatt. Men en lyst er en lyst så jeg satte igang med å bake.





som dere ser har jeg til og med sjokoladefyll inni muffinsen, nam nam.

Plutselig hadde jeg ikke lyst på, pakket de bort og tenker jeg skal spise de senere.

Ennå full av uro i kroppen tenkte jeg det var lurt og trene litt. Hev på meg tøyet og stakk ned på gymmen. Fikk tatt 20 min med oppvarming, da var jeg ferdig.



 

Da mener jeg ferdig!! Hodepinen kom for fullt, svetten pipplet og jeg skalv. Ok, her er det bare å komme seg fortest mulig hjem. Som sagt så gjort. Nå sitter jeg på sofan som et slips, småkvalm mens det lukter sjokolademuffins i hele huset. Kanskje jeg må legge meg igjen?

Denne dagen har vært helt sprø til nå, men det er jeg også. Jeg er en kvinne på vei inn i overgangen og bare det er sprøtt. For å være ærlig så har jeg ganske mange sånne dager som i dag. 

Men jeg kjenner at jeg lever!!

 

#overgang #kvinne #sprø #utilregnelig #bake #trene #migrene

Hvorfor fnyser så mange når du sier du er hormonell???


 

"Det med hormoner er bare tull. Det er noe dere damer har lært av dere selv. Dere er bare sårbare. Dere bare later som. Skjerp dere!! Slutt med det der hormonsnakket!!  ÅÅÅÅ stakkar liten, er du hormonell du!!!"

Dette er noe jeg ofte hører, mest fra menn men også fra kvinner.

Jeg må personlig si at jeg blir ganske frustrert over denne holdningen, for jeg kjenner den faktisk på kroppen. Rent fysisk blåser magen seg opp, en får vondt i ryggen og magen. puppene blir ømme, fryktelig ømme. Ok , jeg er enig i at denne fysiske tingen kan en leve med og fungere med, det finnes gode medisiner. Men det psykiske er en annen ting. Jeg vet selv når jeg er hormonell og prøver å stenge meg inne, mine krefter går til å ta meg sammen slik at det ikke går ut over barna. 

Kjenner jeg plutselig blir irritert, jeg får lyst å gråte, jeg får lyst å le og jeg får lyst å skrike. Men av hensyn til de rundt meg lar jeg være. Du vet selv hva som skjer i kroppen, du vet anatomien til en kvinne og du vet at noen er hardere angrepet enn andre. Du vet det kommer gørr ut av kroppen til en kvinne

Likevel sier mange at dette bare er tull. Kan noen gi meg en begrunnelse for at vi kvinner "later som" og hvorfor?? Jeg skulle gitt ganske mye for å slippe disse plagene.

Irritert i dag ja!!!

#pms #mensen #hormonell #tull #fake #fysisk #psykisk


 

En helt vanlig time!!

Endelig har jeg begynt å venne meg til at alle er hjemme for sommeren. 3 nesten voksne barn og meg. Alle skal gjøre sine ting på sin måte , samtidig som vi må innrette oss etter hverandre. Det har blitt litt diskusjoner, men nå føler jeg at det er stille og behagelig.

Sånn ca midt på dagen, før middag, er det en av de vanlige timene som det er så mange av. Men akkurat denne timen setter jeg så stor pris på. I denne timen sitter min eldste på rommet sitt og spiller gitar og synger. Han er ikke verdens flinkeste, men jeg hører hvilke sanger han spiller og syngingen blir mer og mer ren.

Han miderste tar med seg sitt orange teppe ut på verandan og setter seg i lotus stilling, der sitter han og mediterer en time. Jeg ser han gjennom vinduet og jeg vet at jeg ikke skal forstyrre. Når han er ferdig tar han med seg teppe sitt og kommer inn. Jeg kjenner en rolig energi fra han.

Frøkna, hun er 15 (og et halvt), hun sitter på rommet og chatter med venninner og ser på youtube. Da har hun det bra, helt uforstyrra fra alle andre som er opptatt.

Huset er rolig i denne timen og jeg tar det inn og smiler.

Etter denne timen blir det en salgs ventestemning ......

Det jeg gjør i denne timen er nemlig å lage middag. Når jeg dekker bordet og det klirrer i dekketøyet , da vet de at det nærmer seg. Omsider roper jeg opp trappen "MIDDAG" og på et lite blunk sitter de alle med bordet.

Jeg føler meg heldig!

Det var denne sommerflørten da....

.....den jeg tenkte jeg skulle ha for første gang på lenge. Jeg syns jeg fortjente det og at det var på tide. Ingenting er som en sommerflørt, men fint vær og lette klær. Den med rødmende blikk og sommerfugler i magen. Den med sene netter sammen og lange romantiske turer. Den med blafrende hår og sommerkjole. Den...akkurat den skulle jeg ha....

 



 

Den ble avlyst pga manglene initiativ. Ikke av andre men av meg selv. Jeg har hatt det for godt med meg selv. Jeg har vært for varm og for kald, ingen perfekt temperatur for en flørt. Sofan er god den, veldig god. Når dagen er over og kvelden kommer, da kryper jeg ned i sofan og den gir meg en klem. Snakk om latskap.

Når det er sagt har jeg også vært veldig uenig med meg selv ang denne sommerflørten. Hvem liker jeg, hvordan ser de ut, hvor gamle er de og hvor skal jeg finne dem? Som dere ser er det utrolig mye jeg kan diskutere her og det er jo bare slitsomt. Så isteden for å ta stilling til noe som helst, har jeg som sagt avlyst hele greia.

Tenker at jeg prøver igjen neste år. Når en har blitt så gammel som meg er det ikke lenge til neste sommer, hehe. Men da har jeg tenkt å forberede meg bedre. Jeg skal nemlig begynne i januar , da skal jeg begynne å diskutere med meg selv. Da har jeg og meg kanskje blitt enig til juni.

Men for nå, denne sommeren.......har jeg og sofan det veldig bra!!

#sommerflørt #avlyst

Hvem vil du nå??

Et ganske enkelt men enn et så vanskelig spørsmål.

Dette lille spørsmålet fikk det til å gå helt i stå for meg og jeg måtte ta meg en pause. "Du må jo ha en målgruppe og en mening med bloggen din"

Dette har kvernet i hodet mitt i over en uke nå. Må jeg det? Nei, jeg må ikke det. Det er svaret mitt, jeg kan blogge uten mål og mening. Jeg er en personlig blogger og det ligger jo i navnet at jeg blogger personlig. Så det er akkurat det jeg har tenkt å fortsette med, slik som jeg har gjort, blogge med glede og til tider uten mål og mening.

Men, uansett har jeg tenkt en god del på dette spørsmålet. Har vi et mål og mening med hvem vi er? Treffer du noen nye mennesker så spør du ikke hvilke personer du vil nå med å være deg. Vi er alle oss selv. Det vi KAN gjøre, er å være den beste versjonen av oss selv.

Det er det jeg prøver på. Jeg er en kvinne på 46 år , med 3 ungdommer jeg oppdrar alene, jeg har hus, jeg er husmor, jeg trener og jeg prøver å være den beste jeg kan. Dette er min konklusjon på dette spørsmålet. Jeg vil nå den som vil nås!!

Ferdig med det.

Vil du gi av din tid??

Vi har gjort det!!

Jeg ga 4 timer og min sønn ga 1 time i dag.





 

Fretex åpner en ny butikk på Bryne, denne er drevet av Frelsesarmeen Bryne og drives helt på frivillig basis. Vanligvis drives disse butikkene fra sentralt hold, men nå har altså Frelsesarmeen Bryne tatt over driften. 

Her er det mye å gjøre både før og etter de åpner



 

Det er vasking, rydding, sortering av klær, stille ut osv.  Om du har en time eller mer å gi, så hadde det blitt utrolig satt pris på.  Som dere ser av bildene er det en ganske så stor butikk i sentrum av Bryne.















 

Mine foreldre er begge soldater i Frelsesarmeen og min far er en av ildsjelene bak dette prosjektet. Det er derfor jeg ble engasjert selv. Har du lyst å gi litt tid, ta kontakt med min far Torstein Sele på telefon :95 97 17 37

Hadde vært fint om dere hadde delt denne, slik at den kommer til dem som har tid.

Innlegget er i samarbeid med de frivillige.

 

#Frelsesarmeen #fretex #frivillig #hjelp #gi-tid 

Min mor , min datter og meg

Jeg elsker de øyeblikkene vi har sammen. Det er ikke så ofte vi får til å treffes alle 3. Det vil si at meg og min mor har all verdens med tid, det er verre med frøkna. Men nå klaffet det om noe motvillig, siden klokken bare var 11.30, som vist nok er tidlig morgen for frøkna.

Vi har fått en kaffebar i bygda og den måtte vi teste ut. Den skuffet ikke og hadde en superkos time.

Ta vare på de gode ØYEBLIKKENE!

 

 








 

Det er så mye som surrer oppi hodet mitt.



 

 

Jeg lider av "snill pike" syndromet. Det sitter langt inni hjerterota og vanskelig å komme seg ut av.

Tankene går på høygir for tiden og jeg vet at jeg har en annen side med meg, en litt mer vill og gal side. I det siste har jeg fått kommentarer som at jeg må slippe meg løs, dette av mennesker som har kjent meg siden jeg var ung. Det var den gang da livet var en lek og jeg kunne gjøre som jeg ville, gå hvor jeg ville, date hvem jeg ville.......men plutselig ble livet så alvorlig.

Det ble ennå mer alvorlig når jeg ble skilt og satt alene med 3 barn. Jeg ville være en god mor og jeg passet på å ikke falle i de vanlige skilsmissefellene. De med å ikke løpe på byen å drikke meg full, de med å ikke involvere meg i menn for tidlig. Jeg var flink, veldig flink. Nå, 14 år etter , er jeg fortsatt flink. Jeg er en god datter og en god mamma, jeg tar ingen sjanser og jeg tar hensyn. Jeg er livredd for å gjøre noe galt, jeg vil ikke skuffe noen jeg er glad i.

Jeg er nå snart 47 år og jeg river meg i håret, jeg er snart 47 år!!! Jeg kan gjøre som jeg vil, men den sitter så fast, denne følelsen!

Slipp deg løs Lill, vær litt morro!! Hvordan gjør man det da? Sannheten er at jeg tror jeg har glemt hvordan jeg slipper meg løs. Jeg vil ikke bare være "perfekt" lenger og jeg vil ikke bare være "snill pike" . Det må da finnes en mellomting ?

 

ENDELIG, etter 5 uker er jeg tilbake på trening!!!

Latskap, ferie, dårlige unnskyldninger , forkjøla osv osv.......listen er lang og innholdsrik. Ingen gode unnskyldninger eller forklaringer.

Jeg begynte i går og virkelig motivere meg selv. Så til meg selv gang på gang når jeg la meg, jeg skal trene i morgen, hadde rett og slett et lite rituale for meg selv. Våknet i dag med de samme unnskyldningene, kjeftet på meg selv og sparket meg selv ut døren. Jeg kom meg vertfall på trening!! Ble ikke den helt store økten, men jeg fikk pulsen opp og svetten rant, da tenkte jeg det var godt nok. 40 minutter trente jeg. Til vanlig bruker jeg godt over en time, men jeg var fornøyd. Herregud, det var første gang på 5 uker!!

Når jeg kom hjem var det bare verdens beste følelse, den kjenner jeg igjen. Det er jo derfor jeg trener. Ikke for å bli fur Fit eller fru Sunnhet, men for å få den gode mestringsfølelsen. Nå er jeg fullt motivert til å trene i morgen også.

Men Gud bedre meg så vanskelig det skal være å ta på de treningsklærne og komme igang.
 

Jeg er kjedelig!!



 

 

ÅÅÅÅÅ så kjedelig jeg er også da. Det finnes ikke noe innteresant igjen i denne kroppen. Ikke et bra bilde eller en bra historie. Og vet dere hva, jeg føler meg kjedelig også. Det er det jeg ikke skjønner med bloggere, at de kan ha så mye nytt og spennende å komme med hver dag. Sånn er det ikke i min verden. Noen dager kan faktisk være ganske like, når jeg tenker meg om er ganske mange dager ganske like.

Vi bloggere måler jo hver dag hvor spennende vi er i for av statistikker opp og ned og i mente, hvilke innlegg som var spennende osv. Noen ganger treffer vi og statistikker fyker opp i luften, da koser vi oss og tenker at nå begynner det å løsne. Men 2 dager senere er du på ditt vanlige lave nivå og du river deg i håret og lurer på hvordan du kan være spennende hele tiden. Selv tror jeg ikke det går an å være så spennende, selv om jeg var det de 2 ukene jeg var på ferie. Da gikk alt som en lek og hiv og hoy hvor det gikk rett opp i været. Det var kjempegøy.....

Men siste uken har statistikken fortalt meg at jeg er utrolig kjedelig og ikke har noe lurt å komme med, og der må jeg si meg enig. Dumt når det skjer, men det er livet, en kan ikke være helt 100 hele tiden. Om det er noen som er det beundrer jeg dem.

Noen ganger er det greit å lene seg litt tilbake og bare gjør ingenting og ikke tenke på noenting. Det å bare være litt er ganske fantastisk det også.

 

Ble en liten feiring på meg !!

I helgen har jeg vært sur og irritert og usjen i kroppen. Jeg har gått igjennom alt som kan være galt og skyldt på alt og alle. Men så kommer den månedlige, like overraskende hver gang, like lite planlagt hver gang og med samme pms symptomene hver gang. At jeg ikke lærer, det går jo an å tenke litt  og se litt på kalenderen, men neida, Lill tenker ikke sånn. Tenk så mye frustrasjon jeg kunne unngått hadde jeg fulgt med i timen.

Til dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg feirer hver gang jeg får mensen. Dette er noe jeg har gjort siste året, da kjøper jeg meg noe godt og koser meg. 

Når jeg ble 46 år fikk jeg panikk for å komme i overgangsalderen, tenk å ikke være fruktbar lenger. Jeg er redd jeg ikke skal føle meg som en kvinne, jeg frykter rett og slett den dagen jeg mister mensen. Derfor bestemte jeg meg for å ha en liten feiring. Så når jeg serverer kake eller noe uten om det vanlige vet barna at nå har mamma fått mensen, merkelig nok er ikke de så glad som meg.

I kveld er jeg hjemme alene og da unnet jeg meg Mc Donald, det er skikkelig lenge siden og jeg syns det er skikkelig godt. Senere.....Is!!



 

Det var da jeg fikk fritid, jeg følte meg gammel.



 

Livet har gått i full fart, jeg har knapt fått tenkt meg om eller sett meg grundig i speilet. Det har ikke gått gradvis med meg, jeg ble bare plutselig eldre. Det skjedde for snart 2 år siden, han eldste begynte på universitetet og hun minste på ungdomskolen, han i midten var godt i gang på videregående. Alle var når blitt velfungerende og med et godt sosialt liv, det betydde igjen for meg, at jeg bli sittende alene.

Å ha alenetid, er noe vi mødre verdsette stort og i begynnelsen var jeg glad for min alenetid, men når denne tiden gikk over til fritid og at denne fritiden ble mer og mer hyppig, da var det på tide å se seg i speilet. 

Jeg så ikke lenger en sliten alenemor, jeg så en godt voksen dame...........sjokk!!! Ja, det høres rart ut, men det opplevdes sånn. Jeg har ikke små barn, mine barn er voksne med kjærester og sitt eget lille liv, selv om 2 av de bor hjemme, er de stort sett bare innom og spiser og sover. Denne nye situasjonen tar tid å venne seg til.

Hadde jeg fått et barn i slutten av 30 årene og barna ennå var små, hadde jeg da utsatt denne følelsen? Det er noe jeg tenker på.

Det er sant som de sier, du føler deg plutselig dødelig og du ønsker deg plutselig barnebarn som kan leve videre og du tenker plutselig på hva du etterlater dine barn. Da gjenstår det bare å godta dette da.....godta at en er over halvveis i livet.

Den er ikke så lett skjønner dere. Men jeg jobber med saken.......

Noen andre som har det sånn?

 

 

#eldre #voksen #gammel #barn #ungdom #vanskelig #mor #kvinne #40+

Alt er slitsomt...

Jeg har hatt det så fint. Ferien har vært så fin. Plutselig er det over og jeg kjenner jeg takler det dårlig. Jeg er litt nedfor og alt er slitsomt. Det hjelper jo ikke at været er så dårlig heller.



 

Jeg tenker for mye også. Dere skjønner...jeg har plutselig begynt å tenke på hva jeg skriver og legger ut her. Skal jeg være korrekt og skrive skikkelig gjennomtenkt uten å støte noen, da kan jeg like så godt la være å skrive. Mye av skriving foregår til dels impulsivt, jeg mener det er da det blir et ærlig innlegg. Jeg liker ikke å støte noen, men i det siste har jeg støtet mange, det skal jeg ærlig innrømme.

Dermed setter tankene i gang og det blir mye tenking og lite skriving. Da blir det slitsomt!! Jeg skriver og sletter, skriver og sletter, vet ikke helt hvorfor Selv dette innlegget må være helt deppa for dere å lese.

Nå prøver jeg å lete etter morsomme positive Lill. Jeg tror jeg vet hva som må til.....jeg må få ræva mi ned på gymmen. Nå er det over en måned siden jeg trente, men akkurat nå er det trening som frister minst av alt. På en eller annen måte må jeg finne motivasjonen.

HJELP

Vel, her var mine lørdagstanker.

I går våknet jeg til død, i natt ble det nesten krig!!

Jeg er en av dem som sitter klistret til tvn og får med meg alt som skjer. Jeg er en av dem som blir rystet over hva jeg ser og må få med meg all informasjon jeg kan. Nå er jeg vokst opp på 80 tallet, hvor krig, terror og sult var noe vi leste om i avisene og så på Dagsrevyen på NRK, hvor de advarte mot sterke sener og foreldrene sendte oss ut på gangen. Vi ble skånet og tildels uvitende som barn. 

For meg er det ennå merkelig å se direktesendt tv fra terror og krig, jeg får en slags krisefølelse. Mine ungdommer syns ikke dette er så interesant lenger, de får meg seg overskriftene, for så å gå hvert til sitt. Min eldste sa i natt at det er utrolig så kyniske vi kan bli, hvor vandt vi blir av å se krise på tv. Kanskje er det typisk ungdom i dag og det er ganske trist. De har meninger og ytrer disse, ikke missforstå. Ungdommen er opplyste og har lest sin historie.

Mens jeg sitter å ser på redsel, frykt og døde mennesker og får en følelse av å nesten ikke være til stede. Jeg har mine meninger og jeg har min frykt, men jeg lar det ikke ta overhånd, jeg lar ikke dette ta kontroll over meg. Kanskje er jeg naiv, men jeg syns ennå at det finnes mye godt i verden. Jeg kjenner mennesker fra forskjellige kulturer og jeg liker dem. Mine barn går på skole med ungdommer fra forskjellige kulturer, hva hadde skjedd om de skulle vendt seg mot hverandre?

Vi snakker mye om dette i hjemmet og vi er enig om at uansett rase og kultur, er alle mennesker med forskjellig personlighet og tro. De fleste er gode, men i alle folkeslag finner en ekstreme og råtne epler. 

Jeg kan ikke lære mine barn at verden er et grusomt sted og at de må utestenge, kjempe og sloss mot de som ikke deler vår kultur og tro. Da hadde jeg fått sinte og rasistiske ungdom og kanskje hadde de sluttet seg til en ekstrem gruppe.

Som jeg sier er jeg kanskje naiv, jeg er opplyst, men naiv. Jeg velger å ikke la det som skjer i verden forpeste meg, jeg lar det ikke ta overhånd. Jeg velger å være et godt eksempel for mine barn. Jeg velger å ikke hate men å ha håp.

Jeg sender alle mine tanker til pårørende og ofrene i Nice, det er helt ufattelig!!

Går det an å forstå en kvinne?

Jeg pratet med en Bulgarsk kvinne og hun fortalte at hun hadde vært i 2 forhold og hadde 2 barn, et fra hvert forhold, hun hadde innsett at det var singel hun skulle være. "Du skjønner, ingen menn forstår meg og jeg ender opp med å ødelegge dem og jeg ødelegger dem helt og totalt". Videre sier hun "Men om du har meg som venn, vil jeg forsvare deg til the bitter end, jeg vil sloss for deg og for alltid stå ved din side"

Jeg som kvinne kan ha store problem med å forstå en annen kvinne, noe som egentlig er merkelig siden vi er av samme art. Det hevdes at en MANN ER EN MANN, vi kan vel ikke si det samme om kvinnen?

Til tider har jeg store problemer med å forstå meg selv. I løpet av en dag kan jeg ha vært innom hele følelsesregisteret og litt til. En annen dag kan jeg bare være glad og fornøyd, for neste dag å være irritert og utolmodig. Hvordan skal en annen person forstå det? Vi vet ikke selv hvilken dag vi har i morgen. 

Jeg kjenner stødige kvinner, som jeg vet hvor befinner seg, de er trygge og forutsigbare, disse er en fryd å være med. Men jeg kjenner også en større del "ustødige" kvinner der i blant meg, som er opp og ned, frem og tilbake. Her og der i humøret og skulle vi alle ha en humørsyk dag samtidig, ja da brygger det til missforståelser og krangler. Skulle vi ha en god dag, ja da kan det fort bli utrolig morro.

Er det noen av oss som har fått tildelt mer østrogen enn andre og at det er rett og slett hormoner på tur? Eller bør vi ta oss et eple og skjerpe oss?

Jeg vet av erfaring at det går an å kontrollere følelsene til en viss grad, men de vises alltid til slutt. Hadde det vært opp til meg , kunne disse humørsvingningene dempet seg en god del, kanskje livet hadde vært litt lettere.

Noen innspill på dette?

 

Plutselig rammer hverdagen meg!

Jeg går her i joggebukse og en slitt topp, håret er satt opp i en klemme og ser alt annet en romantisk ut. Fuktighetskremen er blitt hyppig brukt, hendene er tørre etter vasking. Alle maskiner durer og går i hjemmet og her sitter jeg ganske så ustelt og venter på at de skal bli ferdig til bretting, rydding og til videre behandling. Er jeg heldig slutte alle maskinene på likt. Jeg kjenner meg sur og irritert , det blåser og er kaldt ute. Gud bedre meg så lite glamourøst livet er .

Tenk at det er bare noen dager siden jeg følte meg som en dronning.



 

Vi lå på luksushotell, brukte dagen i en fantastisk solseng med parasoll, bar og snac-baren var bare noen meter unna. Jeg sov middag en halv time på ettermiddagen , så gikk vi ut og vandret, kikket på livet og shoppet. På kvelden var vi på restaurant å spiste. Sånn hadde vi det i 15 dager!! Det var ren luksus, glitter og glamour for meg. Drømmer meg bort allerede....jeg vil ha mer av det....helst med en gang.

Plutselig er det noe som piper, jepp det er oppvaskemaskinen, klar til å ryddes ut av. Etterpå skal jeg farge håret til frøkna.

For å gjøre hverdagen ennå mer hverdag, skal vi ha fiskegrateng med poteter og grønnsaker til middag i morgen.

Jeg er ikke tøff, jeg bare holder pusten til tider!!



 

Får stadig kommentarer om at jeg er tøff og modig her i bloggen min. Det er , for meg noen utrolig gode og positive ord, men jeg føler det ikke alltid sånn. Noen ganger holder jeg pusten i det jeg trykker på publiser knappen og nesten krøller meg opp i sofan i påvente på represalier.

Tøff og modig er noe jeg jobber mot, jeg vil bli det fullt og helt. 

Nettopp derfor begynte jeg å blogge, jeg ville bli tøff og jeg ville bli sett.

I alt for mange år har jeg vært under radaren , det er ikke et bra sted for meg å være. I alt for mange år har jeg blitt fortalt at jeg er gal, stygg og slem. Og i alt for mange år har jeg trodd på dette. Det er bare i senere år jeg har innsett at den som fortalte meg dette, var psykisk syk og at jeg og barna var en brikke i personen sitt sykdomsforløp. Jeg har kjempet for meg selv og tapt mer en en gang, til slutt ga jeg opp og disse tankene om at jeg var gal,stygg og slem fikk gro fast.

For noen år siden begynte jeg aktivt å jobbe med meg selv og jeg fikk hjelp. Mennesker rundt meg begynte å fortelle meg at jeg var verdifull, at jeg ikke var gal og at jeg var en vakker dame. Jeg fnyste lenge av dette, men i senere år begynner det å gå inn. Og når dette begynner å gå inn har jeg fått dette behovet om jeg jeg ønsker å bli sett og hørt. Faktisk var det utrolig viktig for meg. Jeg er et menneske, jeg har en historie og jeg har erfaringer.

En kan si mye om bloggere og det gjøres det. Bland annet at de er oppmerksomhetsyke mennesker. Da bøyer jeg meg i støvet og sier at det er jeg om du velger å bruke det ordet. Men det som er viktig å tenke på , er bakgrunnen til hver av oss. 

Jeg tror ikke jeg hadde kommet videre uten bloggen, jeg har blitt sett og hørt og fått ris og ros. Jeg føler meg anerkjent, jeg føler jeg er noen. Akkurat den følelsen kan ikke kjøpes.

Jeg fortsetter å vise albuer og jeg fortsetter å holde pusten. Noen ganger er jeg ikke så redd andre ganger er jeg. Men......jeg vil bli tøff og modig.

Når min eksistens plager andre !

I ferien har jeg hatt god tid til å tenke og fundere og en av de tingene jeg har tenkt mye på er når jeg i meg selv irriterer andre.

Jeg har en bitteliten håndfull av disse i virkelige liv. De som elsker å snakke stygt om meg bak ryggen min og hvor disse stygge tingene ikke er av verdi eller har noe hold i virkeligheten. Da skjønner jeg ingenting.

I virkeligheten har jeg alltid vært en ikke person, en som aldri stikker nesa frem på noe vis. For noen år siden var det mange i nærmiljøet som ikke viste at jeg eksisterte en gang. De viste ikke at mine brødre hadde en søster eller at mine foreldre hadde en datter. Jeg hadde selv stengt meg inne og jeg valgte å passe mine egne saker, som barn, hus og hjem. Det var fokuset.....men alikevel irriterte jeg.

Ikke har jeg spredd usanne rykter og jeg har holdt meg for god til å gå ut med drittsnakk. Jeg har selvfølgelig sagt i fra når noe er urett. En ting jeg har lært for lenge lenge siden, er at man aldri skal si noe man ikke kan stå for og at man alltid skal snakke sant. Kan du ikke gjøre noe av dette, ja da skal du pent holde munn. Dette er noe jeg har lært og lærer barna mine. Ord er det kraftigste våpenet vi har og det som kan såre mest, derfor skal man være forsiktig med ord som ikke har mening. 

En annen ting jeg har lært er at det faktisk går an å bli enig om å være uenig. Så lenge begge parter respekterer uenigheten og at den holder seg inni i relasjonen, går faktisk det veldig bra. 

Etter at jeg begynte å blogge og stikke nesa frem, har jeg ennå denne lille håndfull som jeg irriterer, de har ikke blitt mer eller mindre. Det er konstant. Jeg har selvfølgelig vært utrolig frustret over dette og hele tiden undret og spurt hva det er med meg. Jeg får ikke svar og ingen konstruktiv tilbakemelding. Jeg har brukt mye energi på å lure men jo mer jeg har lurt, jo mindre har jeg syns om meg selv. Men hvorfor skulle jeg det? Jeg mener, når det ikke er noen grunn?

Derfor har jeg kommet til en enighet med meg selv....jeg skal ikke bruke mer energi på dette, det trykker meg ned. Jeg velger heller å tilbringe tid og energi med mennesker som bryr seg om meg og forstår hvor jeg kommer fra. Dette er noe vi alle burde gjøre.

 

Så godt å se deg på kjøkkenet mamma !!



 

 

Dette er første sommeren hvor jeg har null kontroll over hjem og barn. Ikke at det gjør noe men det er merkelig. Den ene reiser, den andre kommer hjem. Kofferter inn og ut, kjøring til flyplass....hvor lenge blir du borte?

I går var den første dagen til nå i sommer hvor vi alle var sammen og vi hadde en oppdatering på hva vi har gjort og hvor vi skal. Så er det venner og kjærester i hytt og vær. Hvor mange blir vi til middag, 5,6,7? Praten går om ting jeg ikke skjønner noe av.

Jeg må bare flyte med og til tider trekke meg litt tilbake. Jeg observerer at mine barn blir voksne, de klarer seg selv og de betaler for alt selv. Vel , jeg har ennå frøkna, men det er ikke lenge...

Det er litt vemodig, men samtidig blir jeg veldig stolt. Stolt av å ha oppdratt disse fantastiske voksne menneskene helt alene. Stolt av å se at de er selvstendige. Stolt av at de ennå tar seg til til meg og viser at de er glad i meg.

I dag morges , stod jeg opp før alle og vasket litt på kjøkkenet, etter en stund kom han midterste ned og han bare stod og så på meg. Så sa han "så fantastisk å se at du vasker og at kjøkkenet er rent, det har jeg savnet" Sånt smelter et mammahjerte.

 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
Lill

Lill

46, Klepp

Kvinne i sin beste og verste alder. Her blir du med på oppturer og nedturer. Er i pre-overgang så det holder, med en hel del hormoner på tur. Jeg oppdaterer daglig denne bloggen. Jeg er singel. Har 3 søte små på 21, 19 og 15 år, 2 gutter og en jente. Mail: lillkarin.sele@gmail.com Insta: lillsele Lik fb siden min : Bare en husmor

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits